Hun tar humor på alvor og er oppvokst i en familie med mange kvinnelige forbilder. Vi har sett henne i rollen som et vidunderbarn og nå er Shima aktuell som en punkrocker.

Dette er livet mitt akkurat nå. Jeg ser det ikke som en jobb, jeg ser det som en måte å leve på.

Massevis av rosa, gule, blå og grønne post-it-lapper sitter klistret overalt på bord og vegger når INRIKES via Zoom kikker inn hos Shima Niavarani på hotellrommet hvor hun bor midlertidig. 37-åringen som er beskrevet som en av vår tids største komikere sitter midt i planleggingen av sitt nye soloshow Shima is a Punk Rocker og det er mange tråder å holde rede på. En milliard puslespillbiter som må falle på plass.

– Det blir mååååange husk-lapper, sier Shima og ler, men det er så utrolig gøy å jobbe med dette, og det gjør ingenting at det sluker all tiden min. Dette er livet mitt akkurat nå. Jeg ser ikke på det som en jobb, jeg ser på det som en måte å leve på.

Soloshowen Shima Is A Punk Rocker er resultatet av mer enn to års hardt arbeid og er en soloshow Shima har lengtet etter å gjøre i over 10 år. Forestillingen er en personlig oppgjør med samtiden vår, og Shima bruker sin unike stemme, sitt sensasjonelle kroppsspråk og humoristiske stil til å navigere gjennom livets utfordringer og jakten på ekte frihet. Publikum kan forvente seg å både le og gråte gjenkjennende til Shimas tankevekkende og komiske innfallsvinkler til samtiden vår.

Hvor viktig er humor for å beskrive vår samtid og vekke ettertanke hos publikum?

– Jeg tror virkelig at humor er en portal inn til hjertet. For om man fysisk opplever noe og om man kan få noen til å begynne å le, eller at man selv begynner å le med noen, da kan man nå hjernen hos folk.

Får man skämta om vad som helst?

– Jeg spøker om alt. Jeg synes man kan spøke om alt, men det kommer an på hvem man er, for humor har visse premisser. Det handler om kontekst. Hvis du er i en sammenheng hvor personene du spøker om ikke er i rommet, men de befinner seg under deg hierarkisk, da vil spøket uunngåelig slå feil. For noen av humorens premisser bygger på kontekst, i hvilken sammenheng, fra hvilket perspektiv og hvem man slår på. Jeg tror det handler om hvem som er avsender av spøkene, hvilket perspektiv den velger og hvem den prøver å få til å le.

Føles det skummelt å gjøre en soloshow der du står i sentrum?

– Ja. Det er over tretten år siden jeg hadde et soloshow sist. Jeg har gjort mye TV og film, og stått på TV-gallaer og ledet blant annet Melodifestivalen og QX-gallaen, men å stå live på scenen og alene møte publikum kveld etter kveld – det har jeg ikke gjort på veldig lenge. Det har tatt meg et tiår å samle tankene mine, og spesielt de siste tre årene har jeg kapslet inn alt som har skjedd i vår samtid. Jeg er trofast og lojal overfor at folk som kommer på showene mine, kommer til min spesifikke arena for selve showets skyld, fordi det leser vår samtid og handler om verden og tiden vi lever i. Men jeg er fortsatt et individ i det, med mitt eget perspektiv, men jeg ønsker virkelig å nå ut til folk. Så der får jo publikum kontakt med meg og mitt spesifikke liv og min bagasje, og hvordan jeg har valgt å se på vår tid med den intensjon at jeg virkelig ønsker å underholde.

Det merkes at du tar arbeidet ditt på stort alvor.

– Dette er virkelig liv eller død for meg. Jeg har allerede gått gjennom og risikert veldig mye bare for å oppleve vestlig populærkultur, som var ulovlig da jeg ble født i Teheran. Så å få folk til å le og gråte, og at vi deler det under samme tak – det er det største som finnes for meg.

Du liker Ramones, antar jeg, med tanke på navnet på showet ditt?

– Haha, det er en bakgrunnshistorie til hvorfor showet mitt heter Shima Is A Punk Rocker. Da jeg var tenåring bodde jeg i Upplands Väsby, og det var ganske dødt der, men internett hadde kommet, så jeg begynte å skrive poesi på nettet. Jeg dro til platebutikker i Stockholm og oppdaget Smashing Pumpkins, Depeche Mode, The Cure og en masse andre band. Jeg kjøpte masse musikkblader, og det eneste jeg gjorde på fritiden var å spare penger så jeg kunne kjøpe plater, bøker og slikt. Jeg var goth en stund, og jeg skilte meg veldig ut der jeg vokste opp, for jeg eksperimenterte med forskjellige stiler, og jeg tror ikke folk helt forsto meg. De kjente nok til punken og hardrocken, men ikke så mye mer. Jeg tror det var rundt år 2000 da en jenteduo som het Shebang ga ut en cover av Ramones klassiske punklåt Sheena Is A Punk Rocker. Låten ble spilt mye på radio, og når folk så meg, begynte de å synge ‘Shima is a punk rocker’, og det ble jeg selvfølgelig veldig irritert over, for ett; jeg var goth og ikke punk, og to; det var en cover, noe jeg anså som en forbrytelse! Haha. Helt siden da har jeg hatt i bakhodet at Shima Is A Punk Rocker ville vært en bra showtittel. Mitt første soloshow het Autodidakt i enmansakt. Jeg tullet med det faktum at jeg var 19 og folk sa ‘hun er selvlært, hvordan kan hun skrive, regissere og spille?’ Så da jeg ble veldig hyllet og liksom erklært som et vidunderbarn, da jeg laget et soloshow som het Shima Niavarani är en übermensch, for det var det folk sa – så tullet jeg med det også.

Shima Niavarani

Alder 37. 
Å bo Stockholm. 
Familie Mamma, pappa, broren Shebly. 
Yrke: Komiker, skuespiller, regissør, sanger, låtskriver. 
Bakgrunn i korte trekk: Fikk sitt gjennombrudd som 19-åring med sin egen forestilling «Autodidakt», en enmannsforestilling på Riksteatern. Spilte mer enn 20 hovedroller på teaterscenen før han fylte 30. Har spilt i TV-serier som «Boy Machine», «Sjölyckan», «Allt faller», SVTs julekalendere «Tusen år til julaften» og «Storm på Lugna gatan», samt i filmer som blant annet «She’s Wild Again Tonight». Har vært programleder for QX-galan og Melodifestivalen. Lager podkasten «Nördarnas attack» sammen med sin skuespillerbror Shebly. 
Aktuelt: Sverigeturné med den musikalske humorshowen Shima is a Punk Rocker. Premiere i Stockholm 17. mars. 
Informasjon og billetter www.shimaisapunkrocker.com

Hvorfor tok det så lang tid før Shima Is A Punk Rocker ble en realitet?

– Jeg har planlagt det i over et tiår. Men min makker som oppdaget meg da jeg var 19 og som jeg siden ble kjempegod venn med, døde i 2012. Og da valgte jeg en karriere innen film og TV. Jeg hadde gjort 35-40 teaterforestillinger før jeg fylte 30, og teater tar virkelig all energi ut av en. Hvis man er perfeksjonistisk anlagt som jeg er, vil man utfordre seg selv til en viss grense, og der valgte jeg å utforske film og TV i ulike sjangre; drama, humor. Men for et par år siden bestemte jeg meg for å gjøre alvor av saken og begynne å jobbe med soloshowet. Det var tydelige premisser for meg. Jeg skulle skrive, regissere, spille, lage scenografi og komponere musikk, men det var viktig for meg å få samarbeide med folk som er briljante innenfor sin egen greie, at de fikk være en del av dette showet. Så jeg ville jobbe med to koreografer som egentlig kommer fra to forskjellige verdener, men jeg har stor respekt for dem begge, og deretter ville jeg jobbe med musikkprodusenter som hadde pop som grunnlag, med tydelige beats, men som også kunne orkestrere og forsto strykere og dramatikk. Jeg ville skape et lite univers på scenen, og for å gjøre det ville jeg ha med dem jeg har den største respekten for.

Hvis man er perfektionist som meg, ønsker man å utfordre seg selv til en viss grad, og der valgte jeg å utforske film og TV innenfor ulike sjangere.

Har du en veldig sterk visjon?

– Ja, jeg har hele tiden hatt en sterk visjon om hvordan alt skal se ut, men ingen i teamet, ikke engang min medprodusent og alle rundt, har helt forstått hvor jeg vil med alle puslespillbitene. Men da jeg til slutt satte sammen puslespillbitene og leverte et 40-siders manus med hver eneste detalj nedskrevet, var de bare ‘aha, nå skjønner vi’! Akkurat nå er jeg midt i å skape regiløsninger, manuset er ferdig, jeg jobber med musikknumrene, jeg setter sammen mine koreografer med ulike videoideer som jeg skapte for lenge siden. Jeg jobber med de som lager det grafiske, lys og scene for Melodifestivalen, så vi jobber med et veldig høyt internasjonalt nivå når det kommer til det tekniske.

Det er en kunst å finne de rette medarbeiderne til et prosjekt.

– Ja, jeg tror det er nøkkelen til alt. Kreativitet er å ta en visjon og sette den sammen med noen andre slik at noe nytt skapes. Når jeg jobber med fantastisk dyktige folk, føler jeg at min snart tjue år lange erfaring sammen med deres kunnskaper gjør at vi sammen blir nyskapende, og det er veldig gøy. Det blir høy kvalitet, underholdning for å glede og bekymre.

Hvordan slapper du av? Eller kanskje du aldri gjør det?

– Jeg slapper av ved å være sammen med foreldrene mine. De har levd et ganske hardt liv, og når jeg er sammen med familien min, blir jeg veldig jordet av tanken på at jeg vet at jeg har mennesker i ryggen som trenger meg, og som trenger at jeg gjør ting som synes og som blir lagt merke til. Da føler jeg at jeg får luft under vingene til å orke å fortsette. Men de gir meg også livsperspektiv på det jeg gjør. Moren min var sykepleier i tretti år, faren min er utdannet ingeniør, men jobbet som eiendomsskøter. Han har også skrevet utrolig mye poesi som jeg holder på og tonesetter. Men akkurat nå har jeg virkelig ikke tid til å slappe av, jeg har til og med tatt en EKG bare for å forsikre meg om at hjertet mitt står riktig til. Jeg holder i åtte tråder samtidig, så hodet mitt har åtte faner åpne for å kunne få i havn dette showet. Jeg har det veldig gøy og hodet mitt er veldig stimulert, og jeg føler at jeg får i havn alt.

Hva får deg til å bryte ut i latter?

– Rare, bisarre ting. Slike ting som er vanskelige å sette ord på, slike ting som er morsomme i øyeblikket. Sist i dag da jeg spiste lunsj med en av mine musikkprodusenter og vi var på vei ut fra restauranten skulle jeg snu meg for å si ‘ha det’ til restauranteieren. Da greide jeg å dundre produsenten min i hodet samtidig som døren smalt igjen. Vi kom begge ut og hulket av latter fordi det ble så tåpelig og morsomt.

Fire raske

Favorittsted i Sverige? 
Norrland. Jeg er oppvokst i Örnsköldsvik, og jeg elsker hele Höga kusten, det er magi for meg. Det er det fineste stedet å være menneske på. Og jeg elsker nordlendinger. Å stå oppe på et fjell og puste gjør at man blir ydmyk overfor naturen. 

Får du sceneskrekk? 
- Ja, jeg blir veldig pirrete og nervøs, og det å gå ut på en scene foran folk over hele Sverige. Jeg elsker å reise gjennom Sverige, og det skal bli veldig gøy å få møte publikum på deres hjemmebane. Vanligvis, når de ser på meg, slår de på TV-en eller går på kino. Men nå kommer jeg til dem, og det føles som en ære. Jeg er ydmyk og superspent på det. Det føles som hjertet mitt henger i en tynn tråd. 

Et ukjent talent? 
- Ett ess jeg har i ermet som jeg sjelden drar fram, men faktisk kommer til å gjøre i soloshowet, er at jeg synger opera. Det tror jeg ikke så mange vet om. 

Talent du skulle ønske du hadde? 
- Å utføre akutt kirurgi når det trengs. For en talent det ville vært å kunne redde liv. Du vet når noen roper ‘hjelp, er det en lege i rommet?’ og så kunne rope ‘Ja, jeg er lege!’ og så styrte frem og redde livene til folk.

Har du noen favorittkomiker?

– De siste årene synes jeg Aubrey Plaza er en utrolig morsom jente. Alle hennes synapser kobler på en sånn uvanlig måte, at alt hun sier blir uventet og morsomt i situasjonen. Hun er så til stede, men velger alltid å gå en helt annen retning enn hva man tror hun skal gjøre med humoren sin. Det synes jeg er gøy. Hun ledet Saturday Night Live nylig, og hun var helt fantastisk. Når hun gir intervjuer i talkshows, er hun også superbra. For noen år siden ble hun kalt ‘verdens rareste person’, men nå hylles hun som drama-skuespiller og komiker. Det synes jeg er så utrolig gøy. Jeg elsker når noen alltid har gjort sin greie og ikke har blitt forstått, men så faller alle folks puslebiter på plass. Jeg kan identifisere meg med det, å alltid holde sin linje.

Det er sterkt å våge å tro på det man gjør og ikke la seg påvirke av andres uro eller meninger.

– Det tror jeg er den eneste stemmegaflen man kan ha. Det jeg gjør og føler må slå rett i meg, og en dag vil alle andre forstå.

Når visste du at du var morsom for første gang?

– Jeg vokste opp i en familie med veldig mange langbordsmiddager hvor de eldre kvinnene i familien er de morsomste og holder koken, drikker whisky, røyker sigarer og får alle til å le. Så for meg har ikke avstanden til å være morsom vært så lang, men det har vært en selvfølge at man tuller med veldig traumatiske og sårbare situasjoner, om sin egen smerte eller vanskelige ting. Det har vi naturlig i vår slekt og med kvinnene, min mor, min tante, min faster, min mormor – alle. Humor har alltid vært en lett tilgjengelig ting til tross for all sorg og smerte som har funnes i min familiebakgrunn, så jeg har alltid sett humor som en vei å gå. Humor og smerte er for meg beste venner og den ene klarer seg ikke uten den andre, de må holde hverandre gjennom livet. Uten smerte blir ikke humor morsomt.