Det er ikke bare språket David Lagercrantz bruker seg av i sitt skrivearbeid. Like stor
betydning har skuespillet og musikken. Motet til å ta på seg både andres og sine egne
fortellinger og samtidige refleksjoner er selvfølgelige deler av hans suksesskonsept.
FOTO KAJSA GÖRANSSON

David Lagercrantz er en av Sveriges mest suksessrike forfattere. Jeg er Zlatan er en av de mest solgte bøkene noensinne i Sverige, og den forfatteren selv er mest stolt av, da den inspirerte en helt ny målgruppe til å lese bøker. For snart ti år siden tok han på seg Stieg Larssons kappe som forfatter av bøkene i Millennium-serien. Det som ikke dreper oss, Mannen som søkte sin skygge og Hun som må dø gjorde David Lagercrantz til en kritikerrost og prisbelønt verdensstjerne. I 2021 kom Obscuritas, den etterlengtede første delen i David Lagercrantz' nye krimserie om professor Hans Rekke og politassistent Michaela Vargas. Den ble hyllet av kritikerne og elsket av leserne. Han er nå aktuell med
del to, Memoria. INRIKES Magasin møter David Lagercrantz via Zoom. Det tar et par minutter
før vi finner oss til rette. Zoom-lenken fungerer ikke før ved tredje forsøk. Bak ham sees en gigantisk bokhylle, stappfull med bøker. Akkurat idet han har satt seg til rette, ringer kona hans på mobilen fra New York. Han trykker bort ringetonen og sender henne en SMS for å fortelle at han sitter i intervju. Håret er
litt rufsete, skjorten er feilknappet og lesebrillene sklir standhaftig ned på nesetippen når han fikler med mobilen. Samtidig trykker han ufrivillig på en knapp på datamaskinens tastatur slik at skjermen blir svart. Et kort sekund senere kommer bildet tilbake. Han ler, retter på håret, knepper igjen den siste skjorteknappen og ser opp på skjermen med et bredt smil.
– Så! Nå kan vi sette i gang.

Jeg er en nevrotisk person som hele tiden er misfornøyd og synes jeg er håpløs og ikke klarer
og ikke vil rekke det, men det gir meg en drivkraft som får meg til å anstrenge meg.

Jeg er på nest siste kapittel i din nåværende bok Memoria. Det er en utrolig god historie, og jeg elsker
din drivkraft. Det bare øser på, man kan ikke slutte å lese!

– Takk. Jeg jobber utrolig med språket. Jeg har en skaperglede, jeg stryker mye. Jeg har jobbet med det når jeg har skapt min stil. Jeg vil at det skal høres litt ut som musikk og flyte frem, det er slik jeg prøver å skrive i alle fall.

Jeg liker måten du går inn i de ulike karakterene på, spesielt hvordan du kan tenke som en ung kvinne. Hvordan har du funnet din rike menneskekunnskap?

– Jeg prøver å leve, og når jeg skal sette meg inn i noen som er annerledes enn meg selv, tenker jeg at det finnes noe av meg selv i alle skjebner. Man kan for eksempel ta jenta Michaela Vargas, som er helten min i *Memoria*. Hun er oppvokst i Husby, og det er virkelig ikke meg. Men jeg har, på samme måte som Michaela, følt meg
utenfor. Jeg har følt et utenterskap og jeg har følt en lengsel inn. Da må man ta vare på de følelsene og forsterke dem når man skriver. Hvis man skal vie seg til å være forfatter, må man være nysgjerrig rett og slett, man må snakke med folk. Så det gjør jeg hele tiden, jeg suger inn informasjon.

Tror du at vi mennesker er ganske like hverandre i bunn og grunn?

– Ja, jeg synes det er ganske fint at vi ikke er så jævla forskjellige, det er bare forskjellige følelser. Selv om man skal skrive om en ond person, kan man hente frem det verste i seg selv og tenke over det. Jeg synes som regel at jo mer man skriver om en person, jo bedre blir man kjent med vedkommende.

Føles det som skuespill når du skriver, at du går inn i ulike roller når du skriver historier fra ulike
personers perspektiv?

– Ja, det tror jeg. Det har alltid vært mitt triks. Jeg må føle som hun eller han. Jeg har alltid elsket å spille teater, det var min første store kjærlighet og min første begavelse også. Da jeg begynte å skrive bøker, spøkelsesskrev jeg, og det var en spennende opplevelse, for da måtte jeg jo gå inn i det. ‘Det er jeg som er Zlatan!’, sa jeg ofte til meg selv når jeg skrev som Zlatan. Det gjaldt å gå inn i den rollen for
ellers hadde jeg ikke kunnet gjøre det.

Du skriver romaner og kveldsaviskollegier som publiseres i ulike typer medier for ulike lesermålgrupper. Kan du jobbe med ulike typer prosjekter samtidig, eller går du ‘all in’ på én ting om gangen?

– Jeg har en ganske hyggelig uke. Jeg er akkurat i gang med å skrive den tredje delen i krimserien om professor Hans Rekke og politibetjent Michaela Vargas, og det gjør jeg mandag, tirsdag og onsdag. Når det blir torsdag, tar jeg en pause og skriver en spalte. Det er ganske deilig. Dels er det et litt annet format, og så kommer jeg i gang. Hvis det har gått dårlig med romanen denne uken, kan jeg fortsette neste uke eller neste måned. Man kan jo utsette skrivingen av romaner, og det kan føre til en viss treghet, men når
jeg skriver spaltemeter, så jeg vet at jeg må levere til en viss tid. Det er ganske deilig, spesielt når man er en gammel journalist.

Fristene er jo et must her i livet. Uten frister ville ingenting bli gjort.

– Nei, man ville ikke overlevd. Bokdeadlines ligger jo ganske langt unna, men det er noe magisk når det begynner å nærme seg deadlines. Jeg liker det, jeg tror det er bra for kreativiteten å bli tvunget til å levere. Har man lang tid på seg, risikerer man å forsinke seg selv og bli litt slapp. Jeg tror på det med tempo. Romaner befinner seg i et slags tidløst univers, mens det er vidunderlig å stige inn i tiden når man skriver spalter, sette seg inn i dagsaktuelle spørsmål, fremfor alt når verden er så fryktelig urolig.

Når oppdaget du at du var flink til å uttrykke deg skriftlig?

– Jeg vet ikke. Jeg vokste opp i en forfatterfamilie, så jeg fikk jo det der med morsmelken
på en eller annen måte. Noen ganger tror jeg at jeg ville bli forfatter før jeg ville skrive, for for meg var en forfatter noen som ble fremstilt som et idealbilde. Jeg hadde visse problemer med å skrive fordi jeg har visse dyslektiske tendenser. Jeg måtte kjempe veldig mye og fikk dårlige karakterer på det jeg skrev i begynnelsen fordi det var så mange skrivefeil og utelatte ord. Men jeg pleier å si at det er en superkraft, for det gjorde at jeg fra starten forsto at skriving er en kamp. Jeg måtte anstrenge meg. Mange som hadde lett for det slappet av, men jeg satt hele tiden og kjempet og visste at dette er vanskelig og det ga sakte, sakte resultater.

Kan det være en god ting at det ikke går for lett i begynnelsen, slik at man tvinges til å kjempe og være selvkritisk og aldri helt fornøyd med det man gjør?

– Ja, det skjer jo noe hele tiden. Ellers er det jo fare for at man stagnerer. Det går ikke an å være fornøyd. Å være fornøyd er livsfarlig, hovmod fører til fordervelse. Jeg er en nevrotisk person som hele tiden er misfornøyd og synes at jeg er håpløs og ikke klarer og ikke kommer til å rekke, men det skaper et driv som gjør at jeg anstrenger meg.

Du har i tidligere intervjuer snakket åpent om depresjonene dine. Opplever du at det har blitt lettere å snakke om ting som før nesten var tabu å snakke om?

– Før var det veldig stigmatisert. Det er noe fantastisk at vi kan snakke om det, selv om det noen ganger kan bli litt for mye. For eksempel ser vi plutselig kjente personer som bruker det som en del av karriereveien å snakke om interessante diagnoser. Jeg tror, og har alltid trodd hele livet mitt, at hvis man skal ha en god samtale, så skal man ha transparens og være oppriktig. Jeg tror også at hvis jeg snakker om
at jeg har hatt det tøft, så kan folk føle seg trøstet av det.

Absolutt. Vi føler oss nok alle at ‘ingen forstår meg’ noen ganger. Som du sa tidligere, vi er vel ikke så forskjellige fra hverandre, innerst inne.

– Det er vidunderlig, og da skal man prøve å nærme seg det. Prøve å komme til sakens kjerne, umiddelbart. Det gode med litteraturen er jo at man kan lese om mennesker, å forstå at vi ikke er alene.

Å være barn av vellykkede foreldre kan være veldig vanskelig på mange måter, og det er jo noe du har snakket om gjennom årene, hvordan faren din Olof, som var vellykket journalist og redaktør, var veldig hard mot deg. Hvilke lærdommer kan du ta fra hans feil og hva gjør du for ikke å gjenta det til barna dine?

– Man prøver jo å ikke gjenta foreldrenes feil. De var fine på veldig mange måter, men det var en følelse av at ekte kjærlighet fikk man gjennom prestasjon. Selv om det ikke ble sagt, kunne jeg kjenne det når man viste tegn til begavelse. Det er noe ubehagelig i det, om barnet ikke føler at de ikke presterer, at de ikke blir elsket. Det kan føde store sår. Det prøver jeg hele tiden å tenke på og
bare oppmuntre barna mine.

Nå som du er suksessfull, vinner fine utmerkelser og får fantastiske anmeldelser, hender det at du tenker ‘dette hadde faren min likt å lese!!’

– Ja, det er klart. Man blir aldri kvitt sin far, spesielt ikke hvis man som jeg hadde en sterk far som var et kraftsentrum. Det hender at jeg tenker på ham, og det hender at jeg ubevisst prøver å bli litt som ham. Det kan være både morsomt og ubehagelig. Han var en slik publisist, så nå når jeg skriver spalter, så er det klart at Olof spøker et sted, ‘nå skal jeg vise ham at jeg er akkurat like god».,
gjerne bedre.

Når man skriver, kan man jo drives av en viss hevntanke, at man vil at visse personer skal lese teksten din og navnet ditt.

– Ja, slik har jeg også følt det. ‘Se nå hva jeg kan, din jævel!’ Spesielt hvis det er folk som har sett ned på en og sagt nedlatende ting. Man kan jo bli knust når folk er fordømmende, men det kan også være en drivkraft. Jeg hadde en lærer på Journalisthögskolan som sa at jeg burde begynne med strikking eller nålebinding, men faen ikke skriving. Det glemmer jeg aldri!

Herregud, hvilken utrolig innflytelse en lærer kan ha. Slik må man jo ikke si til en elev.

– Sånn gjør man ikke! Det synes jeg er noe å tenke på. Før man sier noe hardt til en annen person, bør man tenke på hvordan man selv ville ha opplevd det.

Du er veldig opptatt av å oppmuntre flere til å lese bøker. Fortell oss litt om det.

– Jeg jobber sammen med en organisasjon som heter Lesemotivasjonsbevegelsen. Jeg ble veldig engasjert da jeg skrev boken "Jeg er Zlatan". Da jeg skrev boken, visste jeg ikke helt hvem jeg skrev for, så det ble et sjokk da jeg hadde mine første forfatterforedrag om boken, og det kom gutter som så ut som kriminelle, som aldri hadde vært på et bibliotek, aldri vært inne i en bokhandel. Da forstod jeg at jeg
plutselig hadde nådd en helt ny generasjon.

Det må være en fantastisk følelse å skrive en bok som når ut så stort og bredt til forskjellige målgrupper verden over.
– Ja. Jeg synes man skal prøve å finne bøker som taler. Man må liksom inn et sted der det finnes en lidenskap. I dag tror jeg det er viktigere enn noensinne. Da "Jag är Zlatan" kom ut i 2011, var det digitale medier som var i ferd med å ta over. Jeg tror det er et alvorlig samfunnsproblem at det leses så lite. Jeg er jo part i saken siden jeg skriver bøker, men bøker gir et lengre perspektiv og kan faktisk få en til å se på verden på en ny måte og forstå at en person som egentlig er en fremmed person, kan man faktisk se seg selv i. Det er faktisk ganske kult.

Hvordan fanger man en leser i dag, i konkurranse med mobiltelefoner og alle de raske digitale mediene?

– Man må raskt fange leseren, det holder ikke å begynne en bok med ‘det suser i sivet’, du må inn – med en gang. Det er en utfordring å fange leseren og det er veldig gøy når man lykkes. Hva er du mest fornøyd med i din karriere.
– Jeg er fornøyd med at jeg blir bedre og jeg synes det er kult, selv om jeg er vanvittig lei av Zlatan-boken fordi jeg har snakket om den i tolv år, så er jeg stolt over å kunne nå mennesker som ellers ikke leser. Det var så en slik betydningsfull ting for meg som kommer fra et intellektuelt hjem der man hele tiden skulle skrive for parnasset og de fine kultursidene. Jeg klarte å bli sett av kultursidene, men likevel nå ut til en helt annen målgruppe.

Millennium-bøkene må du være utrolig stolt av også. For et enormt – og risikabelt – prosjekt å ta på seg.

– Jeg er også stolt over at jeg klarte Millennium-prosjektet, at jeg overlevde det. Det var en slik fryktelig sinne, man får ikke gjøre sånn, og jeg var en Lagercrantz, og alle var imot meg, og en hel verden ville stikke dolken i ryggen på meg. Jeg lå der og skalv, og alle var ute etter meg. Haha! Men jeg overlevde.

Har du noen biinntekt, driver du firma, forvalter du formuer eller noe annet?

– Nei, herregud. Jeg har mine tre barn, og jeg har det som hører til bøkene, intervjuer og slikt som hører til. Jeg prøver å lese og jeg prøver seriøst å prøve å forstå verden. Det bruker jeg ganske mye kraft på. Hver morgen står jeg opp og leser Washington Post, New Yorker, og det gjorde jeg alltid, for det føles så utrolig viktig å forstå hva som pågår, hva det er som skjer. Nå som jeg skriver spalter jeg
har beriket meg av det. Jeg tar vare på familien min og skriver spalteter, bøker og holder intervjuer og slikt. Jeg synes det holder.

Så … du har ingen ambisjon om å starte et klesmerke eller en parfymserie?

– Nei, for pokker! Alle får gjøre som de vil. Men jeg tilhører en generasjon der man ikke skal selge seg ut, og jeg synes det er ganske viktig at hvis man skal være intellektuell, så skal man stå fritt. Man skal ikke ha en masse hemmelige lojaliteter med selskaper. Jeg synes det finnes en ganske ekkel influenser-kultur der folk lar seg kjøpe. Fram for alt når verden er så råtten på så mange områder, må man være forsiktig.

Jeg hadde en lærer på journalistutdanningen som sa at jeg burde begynne med strikking eller nålebinding, men fan ikke skrive. Det glemmer jeg aldri!

Ser du mye på film og TV?

– Jeg ser på dokumentarer. Jeg vil hele tiden danne meg. Jeg liker Anders Hansens programmer så godt. Jeg medvirket nylig i et avsnitt av hans siste programserie Min personlighet på SVT. Jeg drømmer om å folkbilda, å lære bort kompliserte ting på en enkel måte. Der synes jeg Anders Hansen
er helt forbilledlig. Det er en fantastisk gave å kunne snakke om vitenskapelige ting. Jeg er veldig interessert i populærvitenskap, og det prøver jeg å snike inn i bøkene mine. Når det er spennende i en bok, er vi mer tilbøyelige til å lytte, og det er et pedagogisk triks man gjerne vil bruke mer.

Lytter du til musikk?

– Takket være sønnen min lytter jeg til klassisk musikk. Jeg lytter mye til Schubert, Liszt og Beethoven. Når verden ser ut som den gjør, er musikk en motsetning til all ondskap og aggresjon som finnes. Musikk er noe som kan få oss til å samles og føle en ærefrykt for livet. Musikk er liksom motsetningen til alt, det er noe vakkert, noe stort i det. Det merker jeg også når jeg skriver, at musikken kommer mer inn i bøkene mine, og jeg begynner å se prosastykket mer som musikk når jeg skriver. Aller helst vil jeg at tekstene mine skal synge som vakre melodier.

FAVORITTSTEDER I STOCKHOLM
Djurgården. Jeg bor like i nærheten og løper der nesten hver dag. Jeg hører ikke på noen podcaster, har ikke telefonen på. Jeg lar tankene få gå rundt. Jeg dagdrømmer, det er meningsfullt og etterpå føler jeg meg renset.
Mitt kvarter på Östermalm. Jeg prøver å skape min egen verden der. Jeg har min favorittrestaurant rundt hjørnet. Jeg spiser lunsj lokalt og tar små spaserturer til butikken. Jeg vokste opp på Drottningholm, på andre siden av slottet. Dit reiser jeg av og til og går på tur. Det er fint.

DAVID LAGERCRANTZ
Alder 61.
Yrke: Forfatter og kolumnist i Expressen.
Familie Hustru Anne Lagercrantz, sjef på SVT. Barna Signe, Nelly og Hjalmar.
Å bo Östermalm, Stockholm. Bakgrunn i korte trekk: Studerte på Journalisthøgskolen i Gøteborg. Arbeidet på 80-tallet som kriminalreporter. Debutere som forfatter i 1997 med historien om eventyreren Göran Kropp. Det skjønnlitterære gjennombruddet kom med Syndafall i Wilmslow. Jeg er Zlatan er en av de mest solgte bøkene noensinne i Sverige. For snart ti år siden tok han på seg Stieg Larssons kappe som forfatter av bøkene i Millennium-serien. Det som ikke dreper oss, Mannen som søkte sin skygge og Hun som må dø. 2021 kom Mørke. Aktuelt: Romanen Memoria, som er den andre delen i krimserien om professor Hans Rekke og politiassistent Michaela Vargas. Favorittforfatter i oppveksten: “Da jeg var ung, leste jeg tøffe gutter som Hemingway, og deretter fant jeg tidlig Knut Hamsuns skrifter fra da han var ung, og det vokste en feber i meg. Det fikk meg til å begynne å skrive. Jeg var så utrolig inspirert. Deretter begynte jeg å lese de russiske forfatterne, Dostojevskij, og det var et enormt fortellerdriv. Albert Camus var en stor helt, selvsagt. Jeg leste stadig og endret mine favoritter. Gabriel García Márquez er en annen sjanger, han blandet ulike tidsperspektiver, og det var helt fantastisk. Det er en god måte å lære seg å skrive, man prøver å etterligne de store mesterne. Hjalmar Söderberg var min helt også, jeg prøver å skrive med nedtonet musikalitet.”