Ernst Billgren er en rastløs multikunstner som alltid har mange baller i luften. Akkurat nå lager han blant annet tepper i India, statuer i Thailand og scenografi på Dramaten. I april er det dessuten premiere for den omtalte kunstutstillingen på Nationalmuseum der den fargerike og folkekjære kunstneren i vanlig ordning tar ut svingene skikkelig. Blant annet har han malt sin helt egen versjon av det klassiske kunstverket Karl XIIs likferd.

Jeg hadde helt frie hender med hva jeg skulle male. Utstillingen har temaet ‘nye minner’ som kanskje ser litt gamle og antikke ut, men det er nye minner jeg har malt.

Ernst Billgren har et pigg og nysgjerrig uttrykk når INRIKES møter ham via Zoom. Han befinner seg i atelieret sitt i sentrale Stockholm, omgitt av fargerike malerier. Det er her han trives aller best. Her kan han sitte fra morgen til kveld og skape, glemme tid og rom.

– Det finnes ingen vanlig hverdag i livet mitt, sier han med et smil. Jeg kan stå opp når jeg vil og gjøre hva jeg vil. Det er jo fordelen med å jobbe alene. Til våren er det riktignok litt annerledes, for jeg jobber med noen prosjekter der jeg inngår i et team, og da finnes det litt tider og sånt å passe.
Ernst har fullt opp med de siste forberedelsene til en stor utstilling på
Nationalmuseet i Stockholm. Utstillingen har tittelen Ernst Billgren – nye minner. Her utfordrer han kunstverdenens uskrevne lover og uuttalte forventninger med verk som kombinerer tradisjonelle kunsthistoriske motiver med populærkulturelle referanser og kitsch. Han refererer lekent til klassisk maleri. Blant annet har han laget egne tolkninger av verk i museets samlinger, som det velkjente maleriet Karl XIIs likferd. Andre verk minner om landskaps- og dyre- og stillebenmalerier fra barokken. – Jeg hadde helt frie hender med hva jeg skulle male. Utstillingen har temaet ‘nye minner’ som kanskje ser litt gamle og antikke ut, men det er nye minner jeg har malt. Jeg har blant annet laget en forbedret versjon av det velkjente kunstverket Karl XIIs likferd, der han flyr opp fra båren. For alt det der med at han skulle ha blitt båret på en båre, det er jo bare oppspinn, så jeg fortsatte den tradisjonen. National
Museet har ingen bra verk av Bruegel den eldre, så jeg har malt to nye.

Ernst forteller at han har vært med på å planlegge alt i forbindelse med utstillingen. – Jeg er jo scenograf på film og teater og slikt, og jeg lager ofte utstillinger også som scenograf. Så det jeg gjør på Nationalmuseum forestiller en utstilling på Nationalmuseum hvis du forstår hva jeg mener. Jeg
Jeg tenkte meg hele utstillingen hvordan den ville se ut. Jeg forestilte meg et tsjekkisk landsbymuseum på 70-tallet med ganske støvete, sprukne malerier. Jeg skulle gjerne hatt slike små gamle damer som sitter på krakker og man vet ikke helt om de er døde eller levende. Jeg har forresten laget en krakk som heter Nationalpallen, og som kommer til utstillingen.

Når Ernst arbeider internasjonalt, får han ofte høre kommentarer om at kunsten hans ikke har en typisk nordisk stil, at den ser mer søramerikansk ut.

– Kunsten min har en slags folkelig tone som føles felles over hele verden, og jeg liker intense farger. Stilen min er ‘mer er mer’ mer enn den tradisjonelle bleke nordiske stilen. Men nordiske dyr er min greie. Jeg har alltid holdt meg til de nordiske dyrene, jeg maler ingen giraffer eller tigere. Allerede under studietiden merket Ernst at alle kunstnere prøvde å lage så original og personlig kunst som mulig, og da tenkte han at han ville lage så vanlig kunst som mulig – bare for å være på tvers.

– Da fant jeg ut hva det vanligste var i svensk kunst, og det var nettopp landskap og dyr. Ernst går ofte sin egen vei og han liker å stille spørsmål. Han har alltid gått sin egen vei, selv når det har vært ansett som rart og annerledes.

– Da jeg gikk på barneskolen, hadde de andre elevene matte og svensk og slikt, og jeg satt og tegnet. Lærerne var veldig misfornøyde med det, men nå er det ingen som klager lenger. Ernst sin interesse for studier kom først da han hørte om gymnasiet Södra Latin i Stockholm, da skolen hadde en kulturell profil. Han begynte da med skolearbeidet og hevet karakterene sine så mye at han kom inn på den utdanningen han ønsket. Noen år senere, på 80-tallet, studerte han på kunsthøgskolen Valand i Göteborg, og det var også da han slo gjennom som kunstner.

– Jeg lærte meg ikke engang å lese på barneskolen, men nå har jeg likevel gitt ut ti bøker og er professor. Det hadde nok forundret en og annen lærer veldig. Jeg var den dårligste, ikke bare i klassen, men i hele skolen. En dag tok jeg med meg noen fugler jeg hadde tegnet hjemme og viste læreren min, og hun sa naturligvis ‘de der har ikke du laget’. Men Ernst har aldri latt seg skremme, men har gått mot strømmen, men nå sier han at han de siste 20 årene snarere utgjør strømmen.

– Jeg sitter i alle utvelgelseskomiteer og stipendkomiteer, jeg er medlem av kunstakademiet og slikt. Så det som var alternativt blir normen etter hvert. Neste generasjons plikt er vel å bryte med meg og det som er strømmen i dag, så å si.

Hvordan ser det ut på KI, som jo ser ut til å ta over kreativiteten?

— Kunstverdenen er sikkert bekymret, men for min egen del er jeg det ikke. Vi kan ikke stoppe utviklingen. Jeg synes fremtiden er interessant og spennende. Jeg har aldri hatt en datamaskin så jeg står på sidelinjen og observerer den virkeligheten på avstand. Da AI kom og folk kopierte kunst, gjorde jeg et samarbeid med filmskaperen Tomas Alfredson der jeg ba ham om å finne på alle bildene jeg skulle male til en utstilling. Så jeg jobbet tilsvarende AI, analogt kan man si. Kan man forsørge seg som kunstner i fremtiden?

Jeg ser alltid fremover. Jeg ser på meg selv som en forsker som skaper noe og deretter studerer hvordan resultatet blir. Meninger er et upresist våpen å forske med. En forsker som har meninger før de har startet, er jo ingen
dyktig forsker

– Mennesker har laget kunst til alle tider, men det er først de siste hundre årene vi har sett den kunstnerrollen vi har i dag. Jeg underviste i mange år på kunstakademiene i Helsingfors og i Oslo, og jeg diskuterte nesten aldri hvordan verkene deres så ut, for det føltes ikke som om det spilte noen rolle, for kunst kan se ut hvordan som helst. Derimot spurte jeg ‘hva skal du ha kunstverket til?’, ‘fungerer verket?’, men de hadde ikke stilt seg det spørsmålet tidligere. Jeg synes det er viktig at man spør seg selv hva
hva man ønsker å oppnå med sin kunst og hva man ønsker skal skje. Er dette et bra verk? For meg er det litt som å spørre ‘er denne skrutrekkeren bra’, svaret blir det kommer an på hva du skal ha den til. Skal du slå inn spiker med den, er den ubrukelig, men skal du skru inn en skrue, fungerer den utmerket.’
For meg er god eller dårlig kunst forskjellig avhengig av hvem mottakeren er. Det har vært tabu å stille seg spørsmålet om hvem mottakeren er, kunstnere har bare spurt seg selv hva de vil skape. Men hvis du lager sko eller pølser bare til deg selv, vil du til slutt ha veldig mange sko eller pølser hjemme. Men hvis du lager sko eller pølser som interesserer andre, kanskje du kan få et større gjennomslag. For meg er det en veldig enkel logikk, så det er egentlig ingen gåte. Det handler bare om å ha et annet syn på
hva en kunstner er.

Du nevnte tidligere at du ikke har en datamaskin. Hvordan gjør du da når du skriver bøker?

– Jeg skriver for hånd. Jeg skriver med millimeterstore bokstaver i en notatbok, og så får en annen stakkar prøve å tolke det.
Jobber du med det daglige i din bedrift, som bokføring og økonomi?

– Jeg aner ikke om noe sånt. Jeg har aldri betalt en regning i hele mitt liv. Som på skolen, der ville de at jeg skulle lære en masse andre ting foruten å tegne, men jeg er mer som en sveisestråle. Jeg gjør min greie og så får verden gjøre som de vil rundt omkring meg. Jeg tror at Duplantis hopper veldig mye stavhopp, han kan jo ikke holde på med en masse andre greier om dagene. Min hustru
har vært borti alt med det elektriske, hun er en moderne person som har datamaskin.

Du er et kjent ansikt og blir ofte sett i media og på TV. Er kjendiseriet et problem for deg?

– Nei. Det er en viktig farge på paletten, at folk har et forhold til det man gjør, at det finnes en kontekst. Jeg ser meg selv som en figur som sendes ut i ulike sammenhenger og utsettes for ulike ting, og så får vi se hva figuren gjør i den i de ulike situasjonene. Jeg utsetter meg hele tiden for nye utfordringer og tenker hele tiden at ’dette kommer til å gå ad undane’. Men det er interessant for meg å ta meg på meg utfordringer, det driver meg fremover.

Av alt du har skapt gjennom årene, er det noe du er mer stolt av enn noe annet?

– Neste. Men hva det blir vet jeg ikke ennå. Jeg ser alltid fremover. Jeg ser på meg selv som en forsker som skaper noe og deretter studerer hvordan utfallet blir. Meninger er et sløvt våpen å forske med. En forsker som har meninger før de har begynt, er jo ingen god forsker.

Med blikket mot fremtiden, hva skal du gjøre hernäst?

– Jeg har en bok å skrive. Den kommer kanskje til å hete 37 ting du ikke visste om kunst. Det er ikke helt klart enda, for jeg vet ikke om det blir nøyaktig 37 eller ei.

ERNST BILLGRENSSMULTRONSTEDER I SVERIGE

Hvis man er kunstinteressert, anbefaler jeg at man besøker Anders Zorns gård i Mora og Carl Larsson-gården som også ligger i Dalarna. Det er interessant å bli kjent med menneskene og miljøene bak kunstverkene. I Skåne arrangeres det ofte konstrunder der kunstnere over hele regionen åpner sine
ateléer. Det pleier å bli annonsert i media i god tid, og man kan i noen dager reise rundt og besøke ulike ateliéer og utstillinger.” “Nationalmuseum i Stockholm er alltid verdt et besøk. De har ofte interessante utstillinger. Akkurat nå har de en utstilling med kunst av den franske Pierre Bonnard som jeg
anbefaler.

ERNST BILLGREN
Alder 67 år.
Å bo Södermalm i Stockholm.
Yrke: Kunstner og forfatter.
Familie Hustru Julia, hunden Chips og to voksne barn – Sigge og Elsa.
Aktuelt: Kunstutstilling på Nasjonalmuseet, 10. april – 28. september. Scenograf for stykket Gertrude Stein, Gertrude Stein, Gertrude Stein, som går opp på Dramaten i Stockholm til våren.