Vi lærer AI å snakke, tenke og trøste som oss. Men kan en algoritme bære vår sorg? Oliver Li er presten som forsker på hva som skiller en samtale fra et møte, og et menneske fra en maskin.
BILD AI

KI har begynt å skrive bønner, holde andakter og foreslå trøstens ord. Men i Forsa kirke i Hälsingland er det fortsatt et menneske som står ved alteret.

– KI blir stadig bedre til å høres ut som oss. Men nettopp derfor må vi spørre oss: hva er det egentlig som er så spesielt med å være menneske? Oliver Li er prest i Hälsingland og forsker i religionsfilosofi ved Uppsala universitet. I sin forskning har han fulgt med på hvordan mennesker i stadig større grad relaterer seg til KI – som hjelp, selskap og noen ganger til og med som en tenkt partner. Han fascineres av utviklingen, men setter en klar grense:
– Det er ingen hjemme. Du kan få svar, råd, kanskje til og med trøst. Men det er ingenting
”du” der. Og det er nettopp det vi lengter etter – et du-møte, ikke bare funksjon.
Han refererer til artikkelen Yearning for a You av kollegaen Amanda Lagerkvist – en tekst som setter fingeren på hvorfor relasjoner krever mer enn riktige svar. I sjelesorg, påpeker han, skjer mye av det meningsfulle i det som ikke kan forutsies i gråten, stillheten, frustrasjonen.

– Det er så lett å redusere møter til informasjonsutveksling. Men relasjoner er jo ikke logikk.
De bærer, de gnisser, de klinger og gjentager. Han forteller om begravelsessamtaler der sorgen noen ganger uttrykker seg langt utenom det talte ord. Hvordan kroppsspråk, blikk og stemninger former rommet. Og han spør seg selv: kan KI i det hele tatt oppfatte det?
Han mener at det å se på KI som en speiling, heller enn som en erstatning, er en fruktbar vei. Han trekker frem filosofen Shannon Vallor, som i boken "The AI Mirror" foreslår at vi ser på teknologien akkurat slik: som noe som viser oss visse sider – men ikke alle.

En AI kan hjelpe til med å formulere en bønn. Men hva skjer når noen ber den? Kan den fylles med åndelighet?
innhold? Det samme gjelder med en bønnebok… ordene må vekkes til live.

– Da blir spørsmålet: hva speiles ikke? Og hva skjer hvis vi begynner å glemme det?
Samtidig er han ikke teknologifiendtlig. Han mener at man kunne bruke KI som sparringspartner i tankearbeidet, og ser muligheter i å bruke det for eksempel som et treningsredskap for selvransakelse eller i skriving av bønner.

– En AI kan hjelpe til med å formulere en bønn. Men hva skjer når noen ber den? Kan den fylles med åndelig innhold? Det samme gjelder med en bønnebok…. ordene må vekkes til live. Men derfra til å la en AI lede en konfirmantgruppe er steget langt.

– Se for deg en konfirmantleir: er det viktigste å formidle informasjon? Eller handler det om å være sammen, bygge tillit, føle fellesskap med hverandre og med kirken? Tekniske saker i et kirkelig råd, der ville AI
kanskje bidra, medger han. Men ikke når det gjelder det som skjer mellom mennesker, noe som også er grunnen til at han er ambivalent til selvhjelpsapper og digitale andakter.
– Tron er ofte noe vi deler. Den bæres i det kollektive. Apper kan være et første steg, men de
fanger ikke alt. At AI kommer inn i kirken er ikke noe han tviler på. Akkurat som trykkpressen, orgelet og lydanlegget vil også AI finne sin plass. Spørsmålet er hva vi gjør med den.
– Vi må vurdere våre egne roller i fellesskapet. Hva AI ikke fanger opp og hva vi ønsker at en kirke skal være. For når vi speiler oss i teknologien, ser vi også det som ikke vises – og det sier kanskje aller mest.