Det er stygt å lyve, likevel gjør vi det, ofte flere ganger om dagen. Vi gjør det av mange ulike grunner: Det kan være av omtanke, for å unngå negative reaksjoner eller for egen vinning. Noen lyver også for å få en
kick , en såkalt ”dupers delight”. Men går det an å avsløre en løgner? Ja, mener eksperten. Men da må du lytte nøye.

Ved ”duper’s delight” får personen et kick av å klare å lure noen andre ved å overdrive eller pynte på en historie. Hensikten er å få applaus og oppmerksomhet, og denne atferden etableres allerede i barndommen.

Det finnes ulike typer løgner, og det finnes ulike typer løgnere. Mest beryktet er kanskje mytomane. Men en type løgner som er både vanligere og vanskeligere å avsløre, er løgnere som blir høye av å lure. Rusen kalles ”duper’s delight” – bluffmakerens glede. Begrepet ble myntet av psykologen Paul Ekman og innebærer at løgneren føler nytelse, spenning eller skadefryd hvis han eller hun lykkes med å lure noen. Personen får en indre tilfredsstillelse av å slippe unna med en løgn eller manipulasjon og føler seg dermed smartere enn andre. Mange kjente politikere har blitt pekt ut som typiske «duper’s delight»-personer, ikke minst den amerikanske presidenten Trump. Ifølge avisen Washington Post fremførte Trump 30 573 falske eller villedende påstander i løpet av sine fire første år som president.

Han er imidlertid i ”godt” selskap med blant annet Storbritannias Boris Johnson og Hitler, som begge har vist tegn på «duper’s delight», ifølge eksperter. Et slikt tegn er et vagt smil av tilfredshet og en total mangel på tegn på skyldfølelse. Forskere anslår at omtrent 4 til 5 prosent av befolkningen tilhører denne typen løgnere.

– Ved ”duper's delight” får personen et kick når de lykkes med å lure noen andre ved å overdrive eller pynte på en historie. Målet er å få applaus og oppmerksomhet, og denne atferden grunnlegges allerede i barndommen, sier Pär-Anders Granhag, professor i psykologi ved Göteborgs universitet, som har forsket på løgnens psykologi i flere tiår. Personen kan ha dårlig samvittighet for sin løgn og tenke ”det der burde jeg ikke ha sagt” av frykt for å miste venner. Slik tenker derimot mytomannen, som lyver tvangsmessig og uten mål eller mening. Mytomannen er sjeldnere enn de som opplever en «duper’s delight», men også lettere å avsløre. Her finnes ingen strategi, og de bekymrer seg ikke for å bli avslørt. Bak mytomanien finnes det oftest andre psykiske forstyrrelser. For eksempel kan en psykopat være mytoman, eller omvendt.

– Forskjellen er at psykopaten lyver mer strategisk enn mytomane. Men verken mytomane eller psykopaten bekymrer seg for å bli avslørt. De går bare videre til neste person, sier Pär-Anders Granhag. Han mener at dyktige løgnere oftest er verbale. Å lytte til hva personen sier er som regel også den beste måten å avsløre løgnene på. Derfor lytter forskergruppen hans ved Göteborgs universitet til hva løgneren sier og hvordan en fortelling endres når man legger frem fakta.

– Både en person som lyver og en person som snakker sant har det samme målet. De ønsker å bli trodd, men de velger ulike veier for å nå målet. Løgneren tenker og planlegger mer, grubler mer på hva de skal si for å overbevise andre og forteller hendelser i nøyaktig kronologisk rekkefølge. Den som snakker sant gir derimot mer detaljerte redegjørelser enn løgneren, og det er vanligere at ting går galt i sanne fortellinger. Den som snakker sant kan si: ”Vi skulle
egentlig ta bilen min, men den gikk i stykker så vi tok naboens i stedet. I en sann historie kan personen rette detaljer som ”vi gikk på kino før middagen” til ”nei, unnskyld, det var etter middagen”. Løgneren prøver derimot å unngå detaljer som risikerer å rote til historien.

– Løgneren unngår også å endre sin fortelling spontant, sier Pär-Anders Granhag. Å lete etter et flakkende blikk eller nervøs kroppsholdning fungerer derimot ikke for å avsløre en løgner, mener han.
– Det er en myte at man kan avgjøre om noen lyver bare ved å se på kroppsspråk og atferd. 40 års forskning viser at det ikke fungerer. En person kan virke nervøs av frykt for å ikke bli trodd, og ikke for at de lyver. Med tanke på at løgner er så vanlig forekommende kan man spørre seg om vi mennesker til og med har
løgn i vårt DNA. Pär-Anders Granhag tror det:
– Løgnen var nødvendig for at vi skulle overleve under evolusjonen. Hvis en person fra en fremmed gruppe spurte etter det beste jaktområdet og man pekte helt feil vei, fikk man selv en fordel. Da var løgnen en måte å hjelpe sin egen gruppe å overleve mot andre grupper, forklarer han. Et annet eksempel på en berettiget løgn er
hvis en truende person med våpen løper inn på en skole og spør: ”Hvor er elevene?”

– Hvis den spurgte lyver, redder de måske liv, og i sådanne situationer er løgnen berettiget, selvom vi synes, det er grimt at lyve. Løgne kan også være berettigede, når vi bruger dem til at beskytte andre menneskers
følelser. De kan også være et tegn på at vi er sosialt kompetente.

– Vi setter ikke pris på brutalt ærlige mennesker som sier ”du ser elendig ut” til noen som nettopp har klippet seg. Vi ønsker at folk skal være balansert ærlige. En annen anledning til at vi ofte lyver, er under ansettelsesintervjuer. Hele 80 prosent kan vurdere å holde tilbake sannheten da, viser forskning.

– Hvis den intervjuede får spørsmålet ”er det noe mer jeg trenger å vite om deg?” på slutten av intervjuet, er det ikke sannsynlig at personen vil innrømme at de stjeler i butikker av og til. Og det er en løgn å tilbakeholde informasjon som man vet ville vært vesentlig, avslutter Pär-Anders Granhag.